Ny blogg

Ny start på livet syntes jeg fortjente en ny blogg.

http://www.worldoftina.blog.com

ja jeg veit jeg bare kommer med tacky blognavn, sorry

Jeg beklager

Til en venn.
Jeg beklager på det sterkeste at jeg har blokkert deg nå, og at jeg ikke kan snakke med deg på en stund. Jeg er lei for det vennen.
Jeg føler hun har tatt deg fra meg, akkurat slik hun tok han fra meg. Jeg føler meg forlatt, tilsidesatt og alt slik. Jeg griner på grunn av det.
Grunnet at du ikke likte henne hjalp meg mye gjennom en tung og vanskelig periode. En periode som fortsatt holder på. Jeg vet dette høres egoistisk og stygt ut, og jeg beklager også det, men se det fra mitt synspunkt, jeg klarer bare ikke å forholde meg til deg nå, det går bare ikke.
Ja jeg har fått et nytt liv, men kanskje det beste er at jeg kutter ut alle linker til det gamle. Jeg vil ikke kutte ut deg, men nå føler jeg at det er muligens det jeg må. For hvis jeg ikke kommer vekk fra det gamle så vil jeg aldri kunne leve helt. Aldri.
Det sårer meg, det sårer sikkert deg den dagen jeg har tatt et valg og du får vite om det. Jeg håper bare du forstår hvor vondt det gjør, og det at du sa: "Ja, du må bare komme over det Tina", det gjorde vondt det. Jeg følte at det ble bagatellisert, at du nå var på hennes side, eller at du er det.

Gjør som dem andre, hat meg, baksnakk meg, mislik meg, se nedlatende på meg, jeg er vandt til det nå. Jeg er lei for det, men jeg må la meg selv og mine følelser komme før andre nå, spesielt i denne situasjonen.

Storrengjøring

Utrolig, men sant!
Har en liten pause nå, men jeg rydder faktisk nede hele rommet mitt på Danvik!
Spesielt klesspaket var et eneste stort mess. Men nå er jeg så flink så, alt er kastet, til og med enkelte klær er i søpla, gidder ikke ha noe der som er ødelagt/jeg ikke bruker.
Men det å rydde er faktisk utrolig befriende, spesielt på steder som man ikke ser (som klesskapet), det er så deilig å sette seg ned etterpå å vite at alt er faktisk rolig.
Fantastisk.

Har bare en ting å si.

DET ER VÅR! :D

Det gamle forsvinner, det nye prøver å ta dens plass

Det er lenge siden jeg har skrevet nå.
Kanskje like greit tenker jeg til stadighet.
Men nei, jeg må vel skrive her å, noen få ord kan man avse. Men jeg vet godt at få ord blir fort mange ord.

Jeg er i nytt forhold, kanskje det gikk for fort, jeg vet ikke, jeg vet ikke stort lenger.
Men det har ingenting å si lenger, ingenting, verden fikk det som den ville, jeg kommer aldri til å se han igjen, aldri. Jeg har gitt opp. Jeg gråter mye over dette, tenker på det hver eneste dag, hele tiden, ser han i alt, føler han. Men slik er det.
Mine tanker skal gå fullt og helt på deg GH, jeg gjør mitt ytterste, mitt beste alt for deg, jeg prøver hardt, vær så snill å se dette.

Også prøver jeg å skrive, men nei jeg vet ikke hva jeg skal skrive her allikevel.
Alt er så forvirrende.
Kanksje jeg heller skal skrive om noe annet enn følelser, noe mer håndfast.

Jeg er syk, veldig syk.
Verre har jeg blitt etter Lier, det har virkelig gjort noe med meg.
Aldri har jeg sett ting før, hørt stemmer, slik jeg gjør nå, det er ille, jeg hater det, jeg vil ikke ha det sånn! Men verre blr jeg bare.
Behandling foregår, heldigvis, men det tar sånn tid, så jeg vet ikke. Hun sier at jeg har tegn på så mye forskjellig, jeg trodde bare jeg var generelt deprimert. Neida, det stikker visst dypere.
Så jeg prøver å holde meg i live i Drammen.
Klarer jeg det ikke så har jeg sobril her som jeg kan knaske.
Æsj, liker dem ikke, føler jeg ser mer skrudde ting av dem.
Mareritt, jeg har det hver eneste natt, eller dag, hvis jeg sover på dagen.
Ekle mareritt, mennesker som snakker i hodet mitt, mennesker som holder meg nede, slår meg, edderkopper som klatrer oppover beina mine.

Jeg skal starte med noe nytt no.
Hver dag skal jeg starte dagen med å si inn tankene mine på min digital voice recorder, eller diktafon som det bedre heter.
Kanskje med den hjelpen vil jeg få litt mer orden på tankene. Jeg vil i alle fall få bra utsagn til en bok senere hvis jeg finner ut å skrive om dette.
Men jeg vet ikke, det er for mye.

Kjærlighet, psykiske problemer, utroskap, tanker, mareritt, leve, to verdener, sjalusi, begjær, smerte, hat, anger, sårhet.

Hvordan går det an å leve i et liv som dette?
Utrolig.
Men jeg skal.
Jeg har byttet profil på nettet, jeg har laget en ny mail som jeg skal ta i bruk.
Og jeg skal bytte nummer.
Aldri skal vi se hverandre igjen.
Aldri skal hun finne meg.
Aldri skal du finne meg.
Verden ville ikke ha oss sammen.

Det å miste sin beste venn

Nå vil jeg kunne si med handa på hjerte at jeg har opplevd det verste som kunne skje. Jeg har mistet den beste vennen jeg har hatt.
Jeg savner deg noe så sinnsykt, tenker på deg hver dag, gråter for deg hver dag, jeg vil bare ha deg tilbake, men det vil aldri gå. Jeg ville gjort alt i hele denne verdenen for å kunne få deg tilbake, men ingenting går, det vil aldri gå.
Alt hos meg er bare en eneste sorg nå, jeg skulle ønske jeg kunne glemme, men det går ikke an å glemme sin beste venn. Hvem skal jeg nå ringe når ting har hendt, enten de er komiske, triste, eller bare utrolige, det var bare deg som kunne få høre nyhetene først. Hvem skal jeg sitte å le med i bilen i byen på kvelden nå? Jeg prøver å la andre ta din plass, men det funker bare ikke, ingen kan ta din plass, ikke i bilen og ikke i hjertet mitt.
Det verste som kan skje er å miste sin beste venn, det har jeg forstått nå.

Jeg elsker deg fortsatt på alle måter

Lei av å gråte

Hvis du er innpå profilen min og tenker, "å den jenta der var søt, kanskje jeg skal prøve meg" bare glem det, ingen har holdt ut med meg lenger enn to måneder, så bare drit i det ok? Jeg nekter å åpne meg selv og hjertet mitt for en person igjen før jeg fyller 30, da har jeg forhåpentligvis kommet på bedre tanker. Nå er det 10 år framover da jeg skal være alene slik det alltid har vært, for vet dere hva, det er så jævlig mye bedre å være alene enn å bli brukt slik jeg alltid blir. Vær så snill, har dere tenkt til å bruke meg så skyt meg heller, sparer meg for masse smerte.

Jeg er så lei av å gråte, lei av å ikke føle meg elsket.
Jeg er så ensom, jeg vil ikke være ensom men jeg kan jo ikke stole på noen her i verden, bretter man ut seg selv og hjertet sitt så får du bare dritt slengt tilbake uansett. Jeg har prøvd og jeg har prøvd, dette funker bare ikke.
Kan ikke noen, hvem som helst, fortelle meg hva som er galt med meg? For noe må det jo være, jeg takler sannheten, men da vil jeg ha den HELE og fulle sannheten!

15 dager på Lier

Nå er jeg endelig kommet hjem, mine to siste poster her er meget depressive, vis tålmodighet vær så snill, de er skrevet i løpet av mine 15 dager innpå Lier psykiatriske avdeling. 15 dager i et lite helvete vil nå jeg si. Jeg ble lagt inn en tirsdag, ankom desorientert, uten evne til å snakke og med et sterkt ønske om å dø. Etter et døgn på akuttmottaket hadde jeg begynt å kunne snakke littegrann, men stemmen var nå svak og ynkelig enda og det å snakke krevde mye så jeg ble fort sliten.

Etter et døgn på akuttmottaket var det snakk om hvor de skulle sende meg videre, det var en stund snakk om akuttenhet II, lukket avdeling siden jeg ikke kunne love dem at jeg ikke ville skade meg selv. Men en lege kom å reddet meg fra en skjebne med stengte dører og nøkkelkniper som klirrer bortover gangene, for jeg takler ikke stress og på lukket avdeling er det en del stress fra tid til annen. Det ble akuttenhet III for min del, åpen avdeling der jeg fikk ekstra oppfølging. Vært eneste kvarter kom de for å se at jeg ikke gjorde meg noe så lenge jeg satt inn på rommet, og jeg hadde ikke annen utgang enn med følge av en pleier.
Etter noen dager fikk jeg tilbake stemmen og oppfølgingen hvert kvarter ble forlenget til en gang i timen, senere ble det til en gang om dagen, det er jo bare å oppføre seg pent.

Jeg vil ikke lage dette til en lang detaljert blogg annet enn at innleggelse for meg var et helvete, ingen hjelp, i løpet av 15 dager fikk jeg en samtale, og de skulle bare sende meg ut til polikliniske som skulle fortsette den psykiske utredelsen på poliklinikken i Drammen eller Skien, hva var poenget med å oppholde meg der i den tiden da? Så får se hva som skjer, bare en ting vet jeg, jeg skal ikke tilbake til det stedet!!!

Men jeg savner menneskene jeg ble kjent med der, tenker på dere hele tiden og jeg er sikker på at lykken vil snu seg for oss