Det å miste sin beste venn

Nå vil jeg kunne si med handa på hjerte at jeg har opplevd det verste som kunne skje. Jeg har mistet den beste vennen jeg har hatt.
Jeg savner deg noe så sinnsykt, tenker på deg hver dag, gråter for deg hver dag, jeg vil bare ha deg tilbake, men det vil aldri gå. Jeg ville gjort alt i hele denne verdenen for å kunne få deg tilbake, men ingenting går, det vil aldri gå.
Alt hos meg er bare en eneste sorg nå, jeg skulle ønske jeg kunne glemme, men det går ikke an å glemme sin beste venn. Hvem skal jeg nå ringe når ting har hendt, enten de er komiske, triste, eller bare utrolige, det var bare deg som kunne få høre nyhetene først. Hvem skal jeg sitte å le med i bilen i byen på kvelden nå? Jeg prøver å la andre ta din plass, men det funker bare ikke, ingen kan ta din plass, ikke i bilen og ikke i hjertet mitt.
Det verste som kan skje er å miste sin beste venn, det har jeg forstått nå.

Jeg elsker deg fortsatt på alle måter

Lei av å gråte

Hvis du er innpå profilen min og tenker, "å den jenta der var søt, kanskje jeg skal prøve meg" bare glem det, ingen har holdt ut med meg lenger enn to måneder, så bare drit i det ok? Jeg nekter å åpne meg selv og hjertet mitt for en person igjen før jeg fyller 30, da har jeg forhåpentligvis kommet på bedre tanker. Nå er det 10 år framover da jeg skal være alene slik det alltid har vært, for vet dere hva, det er så jævlig mye bedre å være alene enn å bli brukt slik jeg alltid blir. Vær så snill, har dere tenkt til å bruke meg så skyt meg heller, sparer meg for masse smerte.

Jeg er så lei av å gråte, lei av å ikke føle meg elsket.
Jeg er så ensom, jeg vil ikke være ensom men jeg kan jo ikke stole på noen her i verden, bretter man ut seg selv og hjertet sitt så får du bare dritt slengt tilbake uansett. Jeg har prøvd og jeg har prøvd, dette funker bare ikke.
Kan ikke noen, hvem som helst, fortelle meg hva som er galt med meg? For noe må det jo være, jeg takler sannheten, men da vil jeg ha den HELE og fulle sannheten!

15 dager på Lier

Nå er jeg endelig kommet hjem, mine to siste poster her er meget depressive, vis tålmodighet vær så snill, de er skrevet i løpet av mine 15 dager innpå Lier psykiatriske avdeling. 15 dager i et lite helvete vil nå jeg si. Jeg ble lagt inn en tirsdag, ankom desorientert, uten evne til å snakke og med et sterkt ønske om å dø. Etter et døgn på akuttmottaket hadde jeg begynt å kunne snakke littegrann, men stemmen var nå svak og ynkelig enda og det å snakke krevde mye så jeg ble fort sliten.

Etter et døgn på akuttmottaket var det snakk om hvor de skulle sende meg videre, det var en stund snakk om akuttenhet II, lukket avdeling siden jeg ikke kunne love dem at jeg ikke ville skade meg selv. Men en lege kom å reddet meg fra en skjebne med stengte dører og nøkkelkniper som klirrer bortover gangene, for jeg takler ikke stress og på lukket avdeling er det en del stress fra tid til annen. Det ble akuttenhet III for min del, åpen avdeling der jeg fikk ekstra oppfølging. Vært eneste kvarter kom de for å se at jeg ikke gjorde meg noe så lenge jeg satt inn på rommet, og jeg hadde ikke annen utgang enn med følge av en pleier.
Etter noen dager fikk jeg tilbake stemmen og oppfølgingen hvert kvarter ble forlenget til en gang i timen, senere ble det til en gang om dagen, det er jo bare å oppføre seg pent.

Jeg vil ikke lage dette til en lang detaljert blogg annet enn at innleggelse for meg var et helvete, ingen hjelp, i løpet av 15 dager fikk jeg en samtale, og de skulle bare sende meg ut til polikliniske som skulle fortsette den psykiske utredelsen på poliklinikken i Drammen eller Skien, hva var poenget med å oppholde meg der i den tiden da? Så får se hva som skjer, bare en ting vet jeg, jeg skal ikke tilbake til det stedet!!!

Men jeg savner menneskene jeg ble kjent med der, tenker på dere hele tiden og jeg er sikker på at lykken vil snu seg for oss

The show must go on

Så mye jeg kunne gitt for å bli syk, så syk at livet mitt sto ikke til å redde.

Da ville ingen kunne beskylde meg for feighet over å ta mitt eget liv, de ville gitt all skyld på sykdommen, ikke meg. Da ville jeg ikke hatt noe annet valg, noe annet valg enn å dø.

Livet gir meg ingenting uansett, ikke annet enn å gå inn i blindgater og støte på tunge harde vegger. Jeg er lei av det, dritt lei. Jeg vil virkelig ikke dette mer, det er ikke lenger bare tunge ord skjult bak feighet over å leve, jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal fortsette dette, jeg vet ikke hvordan jeg skal orke å leve.

De sier jeg har så mye å leve for, jeg som er så ung. Hvordan i helvete kan de vite det, tomme ord, tomme ord som jeg vet, jeg vet det så jævlig godt. Slutt å fortell meg ting jeg vet, det nytter ikke uansett, for jeg vet det, men orker ikke, dette livet har ikke noe for meg, ingen verdens ting. Jeg vil ikke.

Den ene dagen kan jeg se gleden og skjønnheten i alt, vinden, regnet, naturen, en klem, et ord, en berøring. Klisjeer alt sammen, tomme oppbrukte klisjeer pakket inn i en ny pakning. Verden er den samme og den vil alltid forbli den samme.

Når noen forsvinner ut av andres liv vil det gjøre vondt, men det er ikke verre enn en tung kjærlighetssorg, med andre ord det går over. Folk lærer seg å leve med det, livet går videre, gleden kommer tilbake i ansiktene deres, deretter i hjertene deres, livet går videre.

The show must go on, hvis ikke hadde verden stoppet opp for lengst, men den ruller og går fremdeles, i den samme uendelige duringen, med eller uten meg, eller noen andre.

Tiden leger alle sår, muligens, men mange sår trenger lenger enn en mannsalder for å viskes vekk, bli nærmest et usynlig arr i et menneskes historie. Bortgang av et annet menneske er et slikt sår, men såret tørkes inn ved alderdom og døden til de sårede menneskene, og da var man glemt, ikke mer enn vindpust i sitt gamle soverom.

Vi ønsker at folk skal leve, ikke for deres skyld, men for vår egen egoisme, slik vi ikke vil ta livet av et sykt og såret dyr, gjør alt vi kan for å redde det så vil selv slipper å møte den smerten når døden griper en kald hånd om dem. Det gjør vondt, der og da, kanskje i uker, måneder, år, men livet går videre, the show must go on, og dermed er vi tilbake til det hverdagslige livet, bare avbrutt av tanker som; hva om.

Ja hva om ting ikke var slik de var, skyldfølelsen, hva kunne jeg gjort for at det skulle bli annerledes? Egoismen kommer inn med en gang, man tenker ikke om det faktisk var det beste for det mennesket, når man ikke mer klarer å klamre seg til hverdagen, det er for vondt, for slitsomt, for tungt, man orker bare ikke mer å løfte sine egne tunge armer, se opp mot den nye dagen, det er håpløst det går bare ikke.

Hat oss som tenker slik, si at vi er egoistiske, men tror dere faktisk at vi har valgt dette selv, tror dere at vi ikke ville at det skulle vært annerledes. Jeg skulle så ønske jeg var en av dem som lo, ikke hadde slike tanker, slike følelser, ikke bekymret meg over de dypere ting med livet, bare var glad for å leve. Tro meg, jeg ville gitt opp alt for å leve, alt, overgitt alt så jeg kunne få denne følelsen igjen, følelsen av å leve, ville leve, gleden av å leve. Men den finnes ikke, den er borte, vi står alle alene, for uansett hva alle mennesker sier så står du faktisk bare alene og ingen kan hjelpe deg når det kommer til stykke. Ingen, absolutt ingen, det er bare en illusjon for å få deg til å ville fortsette, fortsette det livet som gjør at du blir syk. Fortsette så de slipper å møte den smerten når døden inntreffer dem de er glad i. Egoistiske menneske, alltid det samme. Og de kaller oss egoistiske fordi vi ikke vil leve. Tror de ikke at vi ser den smerten vi påfører dem når vi er i live.

Lier 30.11.2007

Jeg vet vi aldri kan være sammen mer.

Jeg vil det heller ikke, tror jeg i alle fall. Hvordan kan jeg være med deg mer, hvordan kan jeg noensinne kunne stole på deg igjen? Jeg stiller meg spørsmål hver eneste dag, spesielt; hva om? Ja, hva om ting ikke var som de var, hva om hun aldri hadde kjørt deg så psykisk ned, hva om fetteren din ikke hadde sluttet å jobbe så mye, da hadde du aldri møtt henne. Ville det fortsatt da vært meg og deg?

Jeg vet ikke, ikke vet jeg om jeg vil vite det heller.

Jeg gråter, hele tiden innvendig virker det som, jeg prøver å ta meg tid til å gråte en gang om dagen for deg, for å få deg ut av kroppen min, ikke sperre deg inne i den. Jeg vil ha deg ut herfra, vekk fra mine tanker og vekk fra meg. Jeg elsker deg og hater deg, jeg vil slå deg og jeg vil holde rundt deg. Det er så vondt og forvirrende alt ting, jeg blir trukket i alle mulige retninger, ikke bare når det gjelder deg men alt mulig annet også. Jeg setter meg på rommet så ikke pleierne her skal se meg gråte, jeg orker ikke at folk skal se meg gråte for det som har med deg å gjøre, det er for sårt og for personlig, samtidig som det ikke er annet enn en stor klisjé. For dette er ikke mer, ikke mer enn en stor klisjé som fortsatt gjør like vondt.

Jeg føler meg så utrolig avskåret fra verden, jeg gruer meg til å måtte dra herfra, hvordan kan ting noen gang bli som de en gang var. Hvis folk ser på meg føles det ut som om de ser hvor jeg kommer fra, innlagt på psykiatrisk sykehus. Jeg vil at de skal stoppe og stirre, ta vekk de grådige øynene fra meg, la meg være i fred, men dette er jo selvfølgelig bare innbilning, det går vel ikke an å se slikt, men det føles fortsatt slik. Kledd naken og fanget i min egen lille glassbolle der jeg står til fri utsikt, alle som vil se kan se, og tro det dem vil.