Da ville ingen kunne beskylde meg for feighet over å ta mitt eget liv, de ville gitt all skyld på sykdommen, ikke meg. Da ville jeg ikke hatt noe annet valg, noe annet valg enn å dø.
Livet gir meg ingenting uansett, ikke annet enn å gå inn i blindgater og støte på tunge harde vegger. Jeg er lei av det, dritt lei. Jeg vil virkelig ikke dette mer, det er ikke lenger bare tunge ord skjult bak feighet over å leve, jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal fortsette dette, jeg vet ikke hvordan jeg skal orke å leve.
De sier jeg har så mye å leve for, jeg som er så ung. Hvordan i helvete kan de vite det, tomme ord, tomme ord som jeg vet, jeg vet det så jævlig godt. Slutt å fortell meg ting jeg vet, det nytter ikke uansett, for jeg vet det, men orker ikke, dette livet har ikke noe for meg, ingen verdens ting. Jeg vil ikke.
Den ene dagen kan jeg se gleden og skjønnheten i alt, vinden, regnet, naturen, en klem, et ord, en berøring. Klisjeer alt sammen, tomme oppbrukte klisjeer pakket inn i en ny pakning. Verden er den samme og den vil alltid forbli den samme.
Når noen forsvinner ut av andres liv vil det gjøre vondt, men det er ikke verre enn en tung kjærlighetssorg, med andre ord det går over. Folk lærer seg å leve med det, livet går videre, gleden kommer tilbake i ansiktene deres, deretter i hjertene deres, livet går videre.
The show must go on, hvis ikke hadde verden stoppet opp for lengst, men den ruller og går fremdeles, i den samme uendelige duringen, med eller uten meg, eller noen andre.
Tiden leger alle sår, muligens, men mange sår trenger lenger enn en mannsalder for å viskes vekk, bli nærmest et usynlig arr i et menneskes historie. Bortgang av et annet menneske er et slikt sår, men såret tørkes inn ved alderdom og døden til de sårede menneskene, og da var man glemt, ikke mer enn vindpust i sitt gamle soverom.
Vi ønsker at folk skal leve, ikke for deres skyld, men for vår egen egoisme, slik vi ikke vil ta livet av et sykt og såret dyr, gjør alt vi kan for å redde det så vil selv slipper å møte den smerten når døden griper en kald hånd om dem. Det gjør vondt, der og da, kanskje i uker, måneder, år, men livet går videre, the show must go on, og dermed er vi tilbake til det hverdagslige livet, bare avbrutt av tanker som; hva om.
Ja hva om ting ikke var slik de var, skyldfølelsen, hva kunne jeg gjort for at det skulle bli annerledes? Egoismen kommer inn med en gang, man tenker ikke om det faktisk var det beste for det mennesket, når man ikke mer klarer å klamre seg til hverdagen, det er for vondt, for slitsomt, for tungt, man orker bare ikke mer å løfte sine egne tunge armer, se opp mot den nye dagen, det er håpløst det går bare ikke.
Hat oss som tenker slik, si at vi er egoistiske, men tror dere faktisk at vi har valgt dette selv, tror dere at vi ikke ville at det skulle vært annerledes. Jeg skulle så ønske jeg var en av dem som lo, ikke hadde slike tanker, slike følelser, ikke bekymret meg over de dypere ting med livet, bare var glad for å leve. Tro meg, jeg ville gitt opp alt for å leve, alt, overgitt alt så jeg kunne få denne følelsen igjen, følelsen av å leve, ville leve, gleden av å leve. Men den finnes ikke, den er borte, vi står alle alene, for uansett hva alle mennesker sier så står du faktisk bare alene og ingen kan hjelpe deg når det kommer til stykke. Ingen, absolutt ingen, det er bare en illusjon for å få deg til å ville fortsette, fortsette det livet som gjør at du blir syk. Fortsette så de slipper å møte den smerten når døden inntreffer dem de er glad i. Egoistiske menneske, alltid det samme. Og de kaller oss egoistiske fordi vi ikke vil leve. Tror de ikke at vi ser den smerten vi påfører dem når vi er i live.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar