Jeg vet vi aldri kan være sammen mer.
Jeg vil det heller ikke, tror jeg i alle fall. Hvordan kan jeg være med deg mer, hvordan kan jeg noensinne kunne stole på deg igjen? Jeg stiller meg spørsmål hver eneste dag, spesielt; hva om? Ja, hva om ting ikke var som de var, hva om hun aldri hadde kjørt deg så psykisk ned, hva om fetteren din ikke hadde sluttet å jobbe så mye, da hadde du aldri møtt henne. Ville det fortsatt da vært meg og deg?
Jeg vet ikke, ikke vet jeg om jeg vil vite det heller.
Jeg gråter, hele tiden innvendig virker det som, jeg prøver å ta meg tid til å gråte en gang om dagen for deg, for å få deg ut av kroppen min, ikke sperre deg inne i den. Jeg vil ha deg ut herfra, vekk fra mine tanker og vekk fra meg. Jeg elsker deg og hater deg, jeg vil slå deg og jeg vil holde rundt deg. Det er så vondt og forvirrende alt ting, jeg blir trukket i alle mulige retninger, ikke bare når det gjelder deg men alt mulig annet også. Jeg setter meg på rommet så ikke pleierne her skal se meg gråte, jeg orker ikke at folk skal se meg gråte for det som har med deg å gjøre, det er for sårt og for personlig, samtidig som det ikke er annet enn en stor klisjé. For dette er ikke mer, ikke mer enn en stor klisjé som fortsatt gjør like vondt.
Jeg føler meg så utrolig avskåret fra verden, jeg gruer meg til å måtte dra herfra, hvordan kan ting noen gang bli som de en gang var. Hvis folk ser på meg føles det ut som om de ser hvor jeg kommer fra, innlagt på psykiatrisk sykehus. Jeg vil at de skal stoppe og stirre, ta vekk de grådige øynene fra meg, la meg være i fred, men dette er jo selvfølgelig bare innbilning, det går vel ikke an å se slikt, men det føles fortsatt slik. Kledd naken og fanget i min egen lille glassbolle der jeg står til fri utsikt, alle som vil se kan se, og tro det dem vil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar