Hjelpen er kommet

Ja da har jeg endelig kommet inn i systemet til psykiatrien, og det var vel kanskje på tide. Etter en fortid med gal psykolog som gav feilbahandling, og en psykiater som nektet meg psykisk utredelse og feilmedisinerte meg så er jeg nå pr dags dato meget skeptisk. Men jeg vet også så sårt at jeg trenger hjelp. Når jeg snakket med legen på legevakta mente han at jeg kanskje led av noe som kalles for bipolar2 ( kan leses mer om her: http://www.helsenytt.no/artikler/bipolar_2.html ), og en liten midlertidig diagnose er bedre enn ingenting.

Jeg er så sliten, og jeg er så ufattelig redd for at ting skal gå galt igjen og at de kanskje ikke vil gi meg noen utredelse, kanskje de ikke finner noen diagnose, at jeg rett og slett bare er litt gal (det ville forklart en hel del) men nei spøk til side her, jeg er litt nervøs, men det går seg vel til etterhvert dette.

Jeg har ikke tenkt til å lage noen videre lang historie ut av dette, jeg vil egentlig bare avslutte med å fortelle folk der ute som sliter litt, det er aldri for seint, og selvom dere har brent dere på psykiatrien før, så bare vær så snill og prøv igjen, for til slutt så kommer det noen og hører deres sak, kampen er lang og hard men dere må kjempe, for jeg vet at vi alle har livets rett (å herregud for en klisje, på tide å legge seg kanskje!) men den kommer ikke til oss bare sånn uten videre, det skjer bare med mennesker med bleking av tenner, hår og plastikkpupper (men for dem ordner jo alt seg uansett)

Jeg har i alle fall ikke tenkt til å tape, jeg hater å tape, spesielt ovenfor meg selv. Peace out \m/