Stolen er tom

Stolen er tom.
Men det er bare ved første øyekast.
Den er egentlig helt stappfull -
full av skam, hat og fornedrelse som fengsler meg og lenker meg fast til gulvet.
Lenkene er så strammme.
Jeg blir tvunget til å se på stolen.
Knærne mine skjelver,
de gir etter.
Stolen ruver over meg, truer med å drukne meg i skammen, i hatet, i fornedrelsen.
Jeg skriker, åpner munnen og truer stolen tilbake, men den bare ler mot meg.
Hendene mine blir tvunget bak på ryggen.
Fanget, bundet, og holdt nede.
Jeg ser stolen riste fra dypet.

Jeg gir opp, orker ikke mer.
Lar tårene renne og murene falle.
Hendene henger slapt på ryggen, ligger framover, knelende og bedende sårbar og klar til hugg fra store, blanke økser.
Så blir det stille, verden har forlatt meg alene igjen, evig den samme.
Men jeg holdt ut.