Jeg beklager

Til en venn.
Jeg beklager på det sterkeste at jeg har blokkert deg nå, og at jeg ikke kan snakke med deg på en stund. Jeg er lei for det vennen.
Jeg føler hun har tatt deg fra meg, akkurat slik hun tok han fra meg. Jeg føler meg forlatt, tilsidesatt og alt slik. Jeg griner på grunn av det.
Grunnet at du ikke likte henne hjalp meg mye gjennom en tung og vanskelig periode. En periode som fortsatt holder på. Jeg vet dette høres egoistisk og stygt ut, og jeg beklager også det, men se det fra mitt synspunkt, jeg klarer bare ikke å forholde meg til deg nå, det går bare ikke.
Ja jeg har fått et nytt liv, men kanskje det beste er at jeg kutter ut alle linker til det gamle. Jeg vil ikke kutte ut deg, men nå føler jeg at det er muligens det jeg må. For hvis jeg ikke kommer vekk fra det gamle så vil jeg aldri kunne leve helt. Aldri.
Det sårer meg, det sårer sikkert deg den dagen jeg har tatt et valg og du får vite om det. Jeg håper bare du forstår hvor vondt det gjør, og det at du sa: "Ja, du må bare komme over det Tina", det gjorde vondt det. Jeg følte at det ble bagatellisert, at du nå var på hennes side, eller at du er det.

Gjør som dem andre, hat meg, baksnakk meg, mislik meg, se nedlatende på meg, jeg er vandt til det nå. Jeg er lei for det, men jeg må la meg selv og mine følelser komme før andre nå, spesielt i denne situasjonen.