15 dager på Lier

Nå er jeg endelig kommet hjem, mine to siste poster her er meget depressive, vis tålmodighet vær så snill, de er skrevet i løpet av mine 15 dager innpå Lier psykiatriske avdeling. 15 dager i et lite helvete vil nå jeg si. Jeg ble lagt inn en tirsdag, ankom desorientert, uten evne til å snakke og med et sterkt ønske om å dø. Etter et døgn på akuttmottaket hadde jeg begynt å kunne snakke littegrann, men stemmen var nå svak og ynkelig enda og det å snakke krevde mye så jeg ble fort sliten.

Etter et døgn på akuttmottaket var det snakk om hvor de skulle sende meg videre, det var en stund snakk om akuttenhet II, lukket avdeling siden jeg ikke kunne love dem at jeg ikke ville skade meg selv. Men en lege kom å reddet meg fra en skjebne med stengte dører og nøkkelkniper som klirrer bortover gangene, for jeg takler ikke stress og på lukket avdeling er det en del stress fra tid til annen. Det ble akuttenhet III for min del, åpen avdeling der jeg fikk ekstra oppfølging. Vært eneste kvarter kom de for å se at jeg ikke gjorde meg noe så lenge jeg satt inn på rommet, og jeg hadde ikke annen utgang enn med følge av en pleier.
Etter noen dager fikk jeg tilbake stemmen og oppfølgingen hvert kvarter ble forlenget til en gang i timen, senere ble det til en gang om dagen, det er jo bare å oppføre seg pent.

Jeg vil ikke lage dette til en lang detaljert blogg annet enn at innleggelse for meg var et helvete, ingen hjelp, i løpet av 15 dager fikk jeg en samtale, og de skulle bare sende meg ut til polikliniske som skulle fortsette den psykiske utredelsen på poliklinikken i Drammen eller Skien, hva var poenget med å oppholde meg der i den tiden da? Så får se hva som skjer, bare en ting vet jeg, jeg skal ikke tilbake til det stedet!!!

Men jeg savner menneskene jeg ble kjent med der, tenker på dere hele tiden og jeg er sikker på at lykken vil snu seg for oss